Karen Armstrong er opptatt av at søken etter mystikk særlig i jødiske og kristne kulturer er et resultat av våre religioners fokusering på en personlig Gud. Hun påpeker at det å legge ensidig vekt på personliggjøring av Gud også kan bli en hemsko fordi det lett kan ende med at vi får et gudsbilde formet fullstendig i vårt eget bilde:
"Vi kan anta at han elsker det vi elsker og hater det vi hater, og dermed la ham støtte våre fordommer istedet for å tvinge oss til å overskride dem (...) istedetfor å vekke den medfølelsen som skulle kjennetegne all avansert religion, kan ” han” oppmuntre oss til å dømme, fordømme, og forstøte."
Armstrong tilkjenngir at kristedommens budskap med inkarnasjonen i sentrum er den mest personrettede av de tre abrahamittiske religioner, og at kjernen er kjærlighet. Men hun påpeker at egoisme, selvsentrerthet konstant er en fare for denne kjærligheten . Selvsentrerthet kan føre til at vi får et svært begrenset gudsbilde. Mystiske tradisjoner som overskrider personkategorien kan derfor være et nødvendig korrektiv i vår tradisjon til det å sette det personlige møtet mellom Gud og enkeltmennesket i sentrum.Av Anne Hege Grung, prest og leder av dialogsenteret Emmaus
Nøkternt sett bør det kunne sies slik at Karen Armstrongs kommentar illustrerer hvordan hun selv sitter fast i (sin) religions fokusering på en personlig "Gud." Det er i virkeligheten ikke slik at selvsentrertheten fører til et begrenset gudsbilde, det forholder seg snarere tvertom: Det er det begrensede en-gudsbildet som med nødvendighet fører til selvsentrerthet. Poenget er at enhver søken etter en "den Ene Gud" i utgangspunktet er en individsentrert søken, og at denne søken fører til at religionen antropomorfiseres. Grunnen er åpenbar, eller burde være det: Søker man etter en personlig "Gud" så er det en individuell kontakt man søker. Hvis man bare søker den altomfattende, personlige "Guden" og ekskluderer eller fornekter andre åndelige eksistenser, vil man miste av syne de talløse - uendelige - eksistensene som finnes. Da blir spørsmålet om "Gud" helt uunngåelig personliggjort og antropomorfisert fordi det ikke finnes og ikke kan finnes noen annen personlig "Gud" enn en som er konstruert av mennesker.
SvarSlettGud kan umulig være personlig og altomfattende på samme tid.
Karen Armstrong illustrerer selv riktigheten i denne analysen når hun sier at "søken etter mystikk særlig i jødiske og kristne kulturer er et resultat av våre religioners fokusering på en personlig Gud." - Hvilke "våre religioner"? De jødiske og kristne tradisjoner har intet krav på noe primat i verdensaltet, og uttalelsen vitner om en fullstendig neglisjering av de tradisjonelle panteistiske verdensbilder som aldri har regnet med noen personlig "Gud" som den enkelte kan møte. Derimot har det alltid eksistert en forestilling om en altomfattende kraft eller "årsak bak alle årsaker." Men det er helt vesentlig at denne aldri har vært tolket som en personlig størrelse før de monoteistiske religioner. For å overskride personkategorien må selve monoteismen, og naturlig nok også myten om Kristus-erfaringens primat forlates.
Historisk er den monoteistiske forestillingen om den personlige "Gud" et resultat av verdslige makthaveres ønske om å kontrollere befolkningene, dels ut i fra en målsetning om å introdusere menneskeskapte autoriteter for å skape ærefrykt overfor "Guden"s bud, men faktisk ikke først og fremst derfor.
Hva som var nytt og spesielt med monoteistiske filosofier, er at de atskiller seg fra de panteistiske naturreligioner på en avgjørende måte: De gjør krav på universalitet ikke bare i erfaring, men i posisjon. Kristus-myten gjør eksempelvis krav på universell gyldighet som mer høyverdig enn andre religiøse erfaringer, og dette kravet er meget funksjonelt for politiske krefter som hadde (og har) behov for en guddom som kan tilbes overalt. De panteistiske naturreligionene er knyttet til bestemte prinsipper og prinsipaliteter som igjen er reflektert i manifestasjonen av spesifikke geografiske områder samt deres topografiske, klimatiske og andre fysiske forhold. Skal man kontrollere hele befolkninger, er det viktig at guddommen er universell og dominant i alle områder - fordi det er mye enklere å mane til lojalitet mot en sentral "Gud" som er felles for alle. Slik gikk det til at den kristne "Gud" oppstod, og feilforestillingen om at Kristus-erfaringen har primat over alle andre religioner og filosofier er derfor en utelukkende politisk ide.
Kristus-prinsippets påstått universelle natur og krav om Kristus-erfaringens primat i verden vil uunngåelig virke personifiserende, personfikserende og dessuten innskrenkende - fordi verden er annerledes. Verden er full av åndelige eksistenser og bevisstheter; den Ene og Eneste "Gud" er en menneskelig fiksjon. Når vi vet hvordan denne fiksjonen har oppstått, burde det være enklere å gjøre noe med den slik at vi i stedet kan forholde oss til en panteistisk virkelighet hvor Selvet er en del av et uendelig hele uten grenser.
Kristendommen med sin personifiserende Kristus-myte kan aldri vise veien til en overskridelse av selvsentrertheten, det kan bare panteismen gjøre.
Selve kampen mot å "dømme," "fordømme" eller "forstøte" er også feilslått. Dette er menneskelige verbalkategorier uten noen egentlig betydning. Naturen, Univserset, Kosmos, Verdensaltet, kall det hva du vil, bæres oppe av prinsippet om årsak og virkning - med andre ord vekselvirkningen. Trår du feil, faller du og slår deg. Så enkelt er det, og det er misvisende å legge inn noen moralske normer i disse mekanismene. Et ofte oversett visdomsord sier at "du blir alltid hva du kjemper sterkest mot," og kravet om toleranse er i seg selv dypt intolerant. Det er i tillegg feil: Verden er ikke "tolerant." Går du utfor det stupet, slår du deg i hjel.
Betydningen av begrepene "dømme," "fordømme," "forstøte" er i seg selv fylt til randen av fordommer. Hvis man ikke skal kunne dømme, så fratar man seg selv muligheten til å si (og se) at en bestemt løsning, et valg, en vei, er bedre og mer ønskverdig enn en annen mulig løsning. Vi dømmer hele tiden og må gjøre det; vi gjør det når vi avgjør at det er smartere å trå på den faste, stødige marken i stedet for å gå på glattisen eller utenfor stupet. Dette er en dom; og vi feller hele tiden dommer enten vi er klar over det eller ei, enten vi har lyst til å innrømme det eller ei. Vegringen mot å dømme, å skille mellom ting, er et toppunkt av intoleranse som William Somerset Maugham har tatt på kornet med sitt berømte utsagn "Tolerance is just another word for indifference."
Derimot bør man nok ikke forstøte hverandre, gjør man det reduserer man sin overlevelsesevne. Og her ser vi enda en fordom: Ved å snakke om "dømme," "fordømme" og "forstøte" legges det opp til at å "dømme" og å "forstøte" er sider av samme sak eller er forbundet med hverandre. Men det gir like mye mening som å si at krangel og uenighet fører til skilsmisse og brudd. Karakteristisk nok er mange mennesker redde for å krangle og "såre" hverandre, fordi man har en forventning om at dersom man "sårer" hverandre med eller uten hensikt så fører det i seg selv til brudd. Hvilket er nøyaktig like misforstått og feilaktig som å sette likhetstegn mellom å "dømme" og å "forstøte." Det fører til brudd - men bare dersom man har forventninger om at det skal avstedkomme brudd.
Og da, først da, kommer den aldeles unødvendige forstøtelsen som ingen nødvendig sammenheng har med å "dømme." Denne irrasjonelle angsten for å "dømme" og såre noen fører naturligvis, mer enn noe annet, til at den livsviktige /dialogen/ forhindres. Og da, først da, kommer den like unødvendige forstøtelsen - som skyldes fraværet av dialogen. Noen ganger må ting forstøtes, men det er ikke svært ofte at det er påkrevet.
Sannelig, det er meget i den kristne moral og etikk som trenger til en revurdering. Altfor meget til at kristendommen kan overleve møtet med den åpne åndelige verden. Derfor må den kristne også tale om "våre religioners fokusering på en personlig Gud" - og i samme øyeblikk ufrivillig stille til skue kristendommens og monoteismens ekskluderende natur.
For med hvilken rett snakkes det om "våre religioners"?
Hva med alle de andre religioner og verdensanskuelser som nettopp aldri har fokusert på en personlig "Gud"? Disse er langt mer i overensstemmelse med den observerbare verdens mangfold, og de unngår selvsentrertheten gjennom å nettopp understreke menneskets plass som en del av en helhet - intet mer, intet mindre.
Men disse eksisterer ikke i det kristne verdensbildet. Det burde fortelle oss noe avgjørende viktig om dette monoteistiske tankesystemet.
Per Inge Østmoen, Norway
Dette er en lang kommentar som jeg vil bruke tid på å lese gjennom. Du skriver: "Gud kan umulig være personlig og altomfattende på samme tid." Jeg har ingen problem med å se at det er mulig, men så har vi nok ulike idéer om hva begrepet Gud står for (som også de ulike trossystemene har).
SvarSlettDet ville være aller mest interessant om Anne Hege Grung, eller Karen Armstrong kunne svare på din kommentar, da det er deres påstander du forholder deg til.
Jeg søker i denne bloggen å legge frem tanker, foreløpig nesten utelukkende andres, men etterhvert også egne, rundt begrepet kjærlighet, i alle dens forunderlige former.
Har du noen formening om hva kjærlighet er, eller kan brukes til, eller hvilken betydning den har i samfunnet, eller for deg personlig, ser jeg frem imot et innlegg.
I neste innlegg ser du teksten : "Kjærleiken er grunnkomponenten som er innerst inne og ytterst ute, fortel Aadland som meiner det slett ikkje alltid er lett å tolke Cohen."
SvarSlettGud er også slik; innerst inne og ytterst ute på en gang, og hele veien imellom..
Sånn er det for meg. Å forsøke og legge en hel masse ord på dette for å overbevise deg eller andre har ingen hensikt. Du og de får tenke som dere vil. Begrepet er for stort til å beskrives fra mitt synspunkt.
Kjærlighet, derimot, er en aktivitet vi mennesker bedriver på ulike vis, og er derfor interessant å undersøke.
Her har det reist seg tre separate spørsmål, to av dem er viktige, mens det tredje er aller viktigst fordi det hever seg over alle religioner og trossystemer. Jeg vil starte med de to første, og så vie resten av kommentaren min denne gang til det viktigste spørsmålet.
SvarSlett1. En påstand kan man forholde seg til på en upersonlig måte, og det er hva jeg forsøkte å gjøre i den første lange kommentaren. Jeg forholdt meg dermed kun sekundært til Anne Hege Grungs og Karen Armstrongs ytringer og påstander. Hva jeg ønsket, var å problematisere bestemte religioners krav på primat i verden, gjennom å kommentere ut i fra de nevnte personenes referanseramme i monoteistisk religion - her åpenbart kristendom. Hensikten med dette fra min side var absolutt ikke å "argumentere" eller søke noen form for mental konkurranse hvor ett synspunkt skal "slå ihjel" et annet, men å forsøke å om mulig finne frem til hvilket grunnlag de monoteistiske religionene har for sitt krav om primat i verden.
Det er vanskelig å diskutere kristendommens plass i verden uten å diskutere hva som ligger bak denne religionens krav på en større, mer utvidet gyldighet i verden enn andre religioner. Spesielt gjelder det dersom det legges opp til at "våre religioner" er kristendom eller andre varianter av monoteistiske filosofier.
Det forholder seg som vi vet slik at jødedommen, kristendommen og islam prediker den ene "Gud" som basis for disse tankesystemenes gyldighet i verden. Når vi vet at urgamle tradisjoner ikke bare har regnet med et utall åndelige eksistenser - ånder - i verdensaltet, men også samarbeidet med dem på en måte som ikke levner tvil om at disse åndene eksisterer, må spørsmålet stilles: "Hvori ligger berettigelsen av kravet om den ene gudens primat?"
Det er jo faktisk slik at kristendommen sier det følgende:
"Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud" (2. Mos 20,3)
- Spørsmålet må stilles, og vi må ha mot til å stille det:
Hvordan harmonerer dette kravet om "én Gud" med panteismens og naturreligionens erfaringer av at det finnes talløse virksomme ånder i universet og med verdens virkelighet?
2. Spørsmålet om hvorvidt "Gud" kan være personlig og altomfattende på samme tid. Hvis "Gud" er personlig, ligger det i dette at "Gud" vil kunne kontaktes direkte. Da blir det et filosofisk spørsmål om en "Gud" som er altomfattende også kan kontaktes direkte. Jeg vil gjerne vite mer om hvordan en altomfattende Gud kan kontaktes direkte, og spesielt hvorfor en altomfattende Gud skulle bry seg om individer. Jeg vil også vite om hvilke egenskaper en slik kontakt vil ha i forhold til en kontakt med de ånder som panteismen og naturreligionen alltid har tatt utgangspunkt i. Dette blir et særlig viktig spørsmål når monoteismen beviselig ønsker å ekskludere eller i det minste degradere universets talløse ånder, og i stedet forholde seg til den ene "Gud." Man bør fortelle om hvorfor menneskene eventuelt skal gjøre dette, dersom man tar utgangspunkt i kristendommen eller andre monoteistiske tankesystemer som referanseramme eller grunnlag for egen tenkning. Dersom man ikke gjør det, blir svaret på hvori kristendommens berettigelse ligger stående ubesvart. Samtidig som kristendommen fremdeles gjør krav på primat. Dette forholdet er det jeg problematiserer, uten pretensjoner om å vinne en diskusjon. Hva jeg vil, er utelukkende å finne flere svar, eller flere sjatteringer av svaret.
- Hva som hittil er skrevet, var en utdypning av mitt tidligere innlegg.
- Nå går vi over til det viktigste, spørsmålet om kjærlighet. Det er viktigst fordi det har blitt gitt uttrykk for at det er viktigst, og jeg har ingen vanskeligheter med å akseptere det synspunktet når jeg skriver i en blogg med navn kjær_leik. Jeg har altså til hensikt å vie mine kommende bidrag til bloggen her til spørsmål rundt kjærlighet. Det er mye å lære om kjærlighet, det må vi være enige om.
Sonja sa:
"I neste innlegg ser du teksten: "Kjærleiken er grunnkomponenten som er innerst inne og ytterst ute, fortel Aadland som meiner det slett ikkje alltid er lett å tolke Cohen. Gud er også slik; innerst inne og ytterst ute på en gang, og hele veien imellom.."
Du sier dette, og jeg har ingen tanker om å skulle bestride det. Jeg kan heller ikke si meg uenig. Gud må nødvendigvis være overalt og dessuten integrert i overalt. Jeg kan umulig beskrive Gud på noen annen måte, jeg besitter hverken innsikt eller begrepsapparat til det. Kanskje er det dessuten unødvendig, fordi Gud ikke ville eksistert dersom en beskrivelse var mulig.
- KJÆRLIGHET.
"Hva er det, hva kan den brukes til, hvilken betydning har den for samfunnet?" "Kjærlighet, derimot, er en aktivitet vi mennesker bedriver på ulike vis, og er derfor interessant å undersøke."
Det er overmåte interessant å diskutere "kjærlighet" som en aktivitet, noe som brukes og gjøres. Det er interessant fordi innfallsvinkelen antyder at kjærlighet har med aktiv og bevisst handling, bruk, med andre ord valg, å gjøre. Leonard Cohen, og de fleste andre som snakker om "kjærlighet" behandler kjærligheten som en vanskelig ting, et utfordrende fenomen som den samme Cohen har beskrevet på denne måten: "ain't no cure for love..."
Hvis kjærlighet er noe man bruker, noe som velges og bedrives, hvor kommer da Cohen's "kur"begrep inn? Naturligvis forstår vi; "kjærlighet" i dagliglivets betydning slik Cohen synger om den er/kan være smertefylt av grunner vi alle sikkert kjenner til. Men en slik kjærlighet, er det den egentlige kjærligheten? Nei - og ja. For hvis vi godtar at kjærligheten er "grunnkomponenten som er innerst inne og ytterst ute" må vi jo tro at den også omfatter personlige kjærligheten. Eller - ? Kan kjærlighet være personlig? I så fall er det til å forstå at den kan bli så smertefull at mennesker i sine mer pinefulle stunder kan ønske seg en kur mot den. Spørsmålet er bare om dette inkurable som Cohen synger om, er den samme kjærligheten som av den siterte litteraturviteren kalles "grunnkomponenten innerst inne og ytterst ute." En slik grunnkomponent, kan den være personlig i sin natur? Hvis ikke, hva er det da Cohen synger om? Jeg er slett ikke så sikker på om vi kommer nærmere et svar ved å foreta en inndeling i det "høye" og det "lave" basert på hvilke manifestasjoner som til enhver tid gis slike betegnelser.
En annen kommentar går ut på at "alt som åpner og befrir er kjærlighet."
Umiddelbart kan en kanhende tenke at Cohen's fenomen da neppe kan være kjærlighet når den avstedkommer så mye smerte, men så enkelt er det naturligvis ikke heller. Karin Boye er kjent for det klassiske og poengterte utsagnet om at "det gjør ondt når knopper brister," så vi bør nok ikke avsverge at Cohen's inkurabelt smertefulle kjærlighet virkelig er kjærlighet - eller en del av dens fenomen. Et slikt synspunkt kan i så fall harmoniseres med litteraturviterens ovenfor siterte utsagn, men bringer oss fortsatt ikke frem til noen endelig løsning på problemet.
For meg er kjærlighet noe som overskrider individet og mine egne følelser. Dermed heller jeg til en stor grad av tilslutning til synspunktet om at kjærlighet er noe vi bokstavelig talt "bedriver." Med andre ord valg. Når jeg ønsker å utføre en kjærlighetshandling, spør jeg meg selv: "Hva er riktig å gjøre, ut fra det resultatet jeg ønsker å avstedkomme ut fra mine begreper om hva som er riktig ut fra en overordnet, det vil si personoverskridende, bedømmelse?" Da har vi saktens et beveget oss et stykke bort fra Cohen, og spørsmålet om Cohen's "kjærlighet" og hvilken plass den har blir da stående ubesvart. Skal vi da slutte at den personlige kjærligheten ikke eksisterer med mindre den inkluderer valg i den forstand at det gjøres bevisste valg og også personlige ofre dersom det er påkrevet for å gjennomføre valget? Er kjærligheten da karakterisert ved de personlige ofrene? Jeg vet ikke, kan noen hjelpe meg å svare? Jeg vet bare at Cohen's kjærlighet, den personlige og derfor individuelle kjærligheten synes i mine øyne å være høyst utilfredsstillende som typeideal for noe som skal være i stand til å åpne og befri. Noe som skal kunne åpne og befri må strekke seg utenfor og bortenfor individet og heve seg over hans/hennes følelser. Hva da den individuelle "kjærligheten" innebærer, hva som er dens natur, mangler jeg et svar på - i alle fall når dette skrives. Men Cohen synger om den, og mange mennesker lytter til Cohen nettopp fordi han dveler ved dette uoppslitelige temaet, så vi kan ikke neglisjere det når det har et så vedvarende sterkt grep om sinnene.
Når jeg personlig bruker uttrykket "kjærlighet," tenker jeg likevel først og fremst på upersonlige prinsipper, forpliktelser overfor idealer og en vilje til å hengi seg til dem og la dem være retningsgivende for mine handlinger. At de er "upersonlige" betyr ikke at de ikke er dypt og sterkt følte. Min etikk er en konsekvensetikk, det er hva slags konsekvenser handlingen(e) får som er av viktighet. Utfører jeg kjærlighet overfor noen eller noe, er det fordi jeg har valgt å gjøre det ut fra et prinsipp, og da føler jeg også kjærligheten fordi min vilje (håper og tror jeg) er en kjærlighets-vilje.
Men Cohen snakker så åpenbart om en "kjærlighet" som er en inkurabel følelse, som ikke er valgt, og som smerter fordi følelsen er ufrivillig samtidig som den som er "besatt" av "kjærligheten" ikke kan komme vekk fra den. Spørsmålet er hvorvidt det Cohen synger om, er kjærlighet. Jeg vet ikke. Noen som vet? Vet du?