Dikt av Gunvor Norum

KJÆRLEIK

- Kjærleik?
Ulmande uro.
Vårbrus! - Flaum -.
Tærande lengt.

Kjærleik -.
mjuke draumar.
Glede! - Sorg -.
Tankar på flukt.

Tjora tanken!
Stansa draumen!
Fengsla lengten -!
Stoppa flaumen!

Nyttelaust -. Fåfengt -.
- Kjærleik -.

- Gunvor Norum

Ingen kur for kjærleik

Leonard Cohen har truffe svært mange med sine melankolske songar om sliten og komplisert kjærleik, men kor gode er eigentleg tekstane hans? I boka "Love itself. Et essay om Leonard Cohens sanglyrikk" diskuterer litteraturprofessor Erling Aadland Cohen som lyrikar, og kva det er med Cohen sin kjærleik til kjærleiken.

– Leonard Cohen har skrive ei rekke songar som er henvendt til ei muse, til ei inspirasjonskjelde som har kvinneleg form. For kjærleiken han skriv om eksisterer på mange plan, til kvinna, til det kroppslege, men også til det åndelege. Kjærleiken er grunnkomponenten som er innerst inne og ytterst ute, fortel Aadland som meiner det slett ikkje alltid er lett å tolke Cohen.

– Det er ein styrke at når han prøver å seie noko om kjærleik, at sjølv om det er klart, så er det likevel mangetydig, særleg kan denne blandinga av det høge og det lave gjere det meir utilgjengeleg.

Av: Hilde Kvalvaag, Journalist

Mystikk, meditasjon og tverreligiøs dialog

Karen Armstrong er opptatt av at søken etter mystikk særlig i jødiske og kristne kulturer er et resultat av våre religioners fokusering på en personlig Gud. Hun påpeker at det å legge ensidig vekt på personliggjøring av Gud også kan bli en hemsko fordi det lett kan ende med at vi får et gudsbilde formet fullstendig i vårt eget bilde:

"Vi kan anta at han elsker det vi elsker og hater det vi hater, og dermed la ham støtte våre fordommer istedet for å tvinge oss til å overskride dem (...) istedetfor å vekke den medfølelsen som skulle kjennetegne all avansert religion, kan ” han” oppmuntre oss til å dømme, fordømme, og forstøte."

Armstrong tilkjenngir at kristedommens budskap med inkarnasjonen i sentrum er den mest personrettede av de tre abrahamittiske religioner, og at kjernen er kjærlighet. Men hun påpeker at egoisme, selvsentrerthet konstant er en fare for denne kjærligheten . Selvsentrerthet kan føre til at vi får et svært begrenset gudsbilde. Mystiske tradisjoner som overskrider personkategorien kan derfor være et nødvendig korrektiv i vår tradisjon til det å sette det personlige møtet mellom Gud og enkeltmennesket i sentrum.

Av Anne Hege Grung, prest og leder av dialogsenteret Emmaus

Ashes and Snow

“In exploring the shared language and poetic sensibilities of all animals, I am working towards rediscovering the common ground that once existed when people lived in harmony with animals. The images depict a world that is without beginning or end, here or there, past or present.”

—Gregory Colbert, Creator of Ashes and Snow

Utfordringen

... Frykt og angst kan ri folk som en mare. Det er årsak til mange katastrofer, personlige katastrofer og kriger. Om man blir fryktløs innvendig, har man lite å frykte der ute. Tenk om folk sluttet å projisere egen frykt ut. Tenk om politikerne sluttet med det samme. Tenk om de gikk sammen om å skape fred, og brukte like mye tid og penger til det som de bruker på det militære. Det er krigsretorikken som behersker scenen i dag. Fredsstemmen er nesten ikke å høre. Min vei er fredsmyten. Jeg vil slutte fred. Jeg vil forene motsetninger, innvendig og i det ytre, i de sirkler der jeg ferdes og blant de jeg treffer. Om man kan nå inn mellom verdenene, så kan man også se hvor mye smerte og ensomhet frykt kan føre til og hvor slitsomt og skadelig det er å drasse på.

-Så hva er det som du kaller kjærlighet?

-Alt som åpner og befrir er kjærlighet. Det kan man også bli redd for. Men man må bare ta sjansen på å åpne seg. Man må ta sjansen på å bli kjent med den personen som bor i kroppen, ikke bare med de tankene som er i hodet.

Teksten er fra "sjamansonen", v/redaktør Ailo Gaup

"Vår, sommer, høst, vinter ... og vår"

"Kim Ki-Duks prisvinnende film "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår" har fått et stort publikum verden over til å senke skuldrene, puste saktere og elske sin neste på ny. Mange filmer prøver, men få lykkes. Denne greier det med letthet!

I denne nærmest overjordisk vakre filmer følger vi to munker, en ung og en gammel, i arbeid, lek og læring. De bor i et ørlite flytende kloster, og gjennom årstidenes (og årenes) gang får også publikum en opplevelse av livets enorme verdi, tilværelsens skjønnhet og menneskets dumhet og ikke minst visdom.

Som tittelen antyder, er filmen delt inn i fem kapitler, med navn etter den årstiden da handlingen finner sted. Den første våren er den ene munken bare barnet, og vi følger ham i arbeid og lek. Han er flittig og lærvillig, men filmen er ikke så naiv at den later som om mennesket ikke har onde sider. På den andre siden har vi ikke bare onde sider heller. Feil vi kan gjøre skyldes ofte manglende omtanke eller manglende visdom, men det er mulig for oss å lære også."