Det finnes ingen påstand innen Wittgensteins filosofi. Hans filosofi er en ren form for handling, nemlig vising. Hvis et av Wittgensteins medmennesker begynner å tenke over argumenter for og imot i relasjon til noe Wittgenstein har søkt å vise, vil vi måtte påpeke at vedkommende ikke har oppfattet det som Wittgenstein søkte å vise. Det som søkes klargjort for leseren er nemlig så enkelt og hverdagslig at man ikke kommer på tanken om argumenter for eller imot. Men formuleringsmåten i de fleste av den sene Wittgensteins tanker er den vanlige man tyr til når man påstår noe.
La oss si at en intetanende leser slår opp Zettel, paragraf 504.
"Leibe ist kein Gefühl. Liebe vird erprobt, Schmerzen nicht." Kjærlighet er ingen følelse. Kjærlighet kan prøves (settes på prøve), ikke smerter.
En rimelig tolking vil gå ut på at siden kjærlighet kan bli satt på prøve, og det da kan vise seg at den ikke er tilstede lenger, eller ikke en gang var tilstede opprinnelig, så skiller den seg fra noe som selvfølgelig er en følelse, nemlig smerte. Derfor er kjærlighet ingen følelse.
Slik oppfattet blir paragraf 504 uttrykk for et sett påstander.
Hvis setningen blir uttalt på et vanlig seminar kan man vente livlig diskusjon for og imot. Er det noen av tilhørerne som driver med empirisk forskning vil de kanskje beslutte å undersøke de mange måtene "kjærlighet" og "følelse" synes å bli brukt i dagliglivet. Slik jeg forstår Wittgenstein, søker han å fremkaste en tanke som er etisk relevant i dagliglivet. Men han behøvde ikke å mene at de to setningene ble uttalt som uttrykk for sanne eller holdbare påstander.
Utdrag fra "Et møte med den musiske Wittgenstein" av Arne Næss, for Samtiden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar