Filosofi i skolen

Det å filosofere er like naturlig og selvfølgelig som å spise og drikke. For hvem har vel ikke en eller annen gang undret seg over universets uendelighet, over samvittighetens mystiske stemme i ens indre, over fantasiens skaperkraft, over kjærlighetens makt, over udødelighetens gåte, over betydningen av et vennskap eller over naturens skjønnhet? Bare for å nevne noen få filosofiske tematikker. Og når vi forsøker å sette ord på denne undringen, når vi forsøker å sette våre tanker om slike emner i system, alene eller sammen med andre, da filosoferer vi, da bedriver vi filosofi. Vanskeligere er det igrunnen ikke.

For filosofiske problemer løses ikke slik andre problemer løses, de avdekkes . Og de avdekkes nettopp ved å:

1. avklare problemet,
2. være åpen og ærlig, og
3. søke etter essensen eller kjernen i problemet.

Så enkelt! Så skuffende enkelt! Ja, dette virker kanskje enkelt og selvinnlysende, men det er det ikke. Stadig å vise vilje til å avdekke nye filosofiske problemer etter mønster av denne tretrinns-raketten, er faktisk en av de aller tyngste målsetninger et menneske kan stille opp for seg selv. Det krever en bestemt holdning – og ikke bare en holdning, men en grunnfestet innstilling, en basis for hele ens personlighet, ja, en livsanskuelse som gjennomstråler hele ens livsførsel! Det krever at man har tilegnet seg en sokratisk holdning. Og siden denne holdning faktisk faller helt naturlig for de aller fleste barn, er dette en påminnelse først og fremst for oss voksne. Det er en oppfordring om å utvise klokskap og besinnelse, hvilket er grunnbetingelsene for enhver filosofisk undersøkelse. Ja, det er en oppfordring til å dyrke frem en høyere form for kjærlighet hos seg selv, en kjærlighet til visdom og erkjennelse . Ordet «filosofi» da også «kjærlighet til visdom» (fra gresk: philo-sophia). Hvis man ikke selv nærer en slik kjærlighet, kan man neppe heller forvente at barna skal oppmuntres videre i sin naturlige «visdomskjærlighet».

© Barne- og ungdomsfilosofene ANS 2000-2007