Hvilens bønn er en liten gnist av sann kjærlighet til Herren. Han selv tenner den og han vil at sjelen skal skjønne hvor den kommer fra ved at den bringer glede. Om gnisten fra Gud er aldri så liten, fremkaller den kraftig knitring. Dersom ikke menneskene kveler den ved sine egne feil, er den begynnelsen til en stor ild som sender opp høye flammer. Hans Majestet vil at kjærligheten skal brenne som et flammende bål i de sjeler som har nådd fullkommenhet.
Sjelen skal ikke foreta seg noe, den skal være stille og ikke lage oppstyr. Med oppstyr mener jeg å fly rundt med forstanden og lete etter ord og tanker for å takke Gud for hans nådegaver, eller stable opp sine synder og feil for å vise at man ikke fortjener dem.
La sjelen ganske enkelt uttale de kjærlighetsord som trenger seg på. Da kan den være sikker på at det den sier er sant.
St. Theresa av Avila, "Levende vann"
Det er nettopp slik jeg ønsker å møte lerretet, med fargenes kjærlighetsstrøk.
SvarSlett